Wilhelm von Bode
| Wilhelm von Bode | |||
|---|---|---|---|
 Maleri av Max Liebermann | |||
| Født | 10. des. 1845[1][2][3][4] Calvörde | ||
| Død | 1. mars 1929[1][2][3][5] (83 år) Berlin[6] | ||
| Beskjeftigelse | Kunsthistoriker, museolog, kunstsamler | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen | ||
| Ektefelle | Emilie Rimpau | ||
| Far | Wilhelm Bode (Politiker) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Berlin Luisenfriedhof II | ||
| Medlem av | Det prøyssiske vitenskapsakademiet Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Bayerische Akademie der Wissenschaften Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Corps Brunsviga Göttingen | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite for vitenskap og kunst | ||
Wilhelm von Bode (født 10. desember 1845 i Calvörde, død 1. mars 1929 i Berlin; født Arnold Wilhelm Bode, adlet 1914) var en betydelig tysk kunsthistoriker og museumsmann. Han regnes som en av grunnleggerne av det moderne museumsvesen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Wilhelm Bodes foreldre var dommeren Wilhelm Bode og hans hustru Emilie f. Rimpau (1820–1894), en søster av landbrukspolitikeren Wilhelm Rimpau.
I sitt første ekteskap var Bode fra 1882 gift med Marie Rimpau, en datter av sistnevnte Wilhelm Rimpau og dennes hustru Sophie Bode. Hun var dermed Wilhelm von Bodes kusine både på fars- og morssiden. I sitt annet ekteskap var han fra 1894 gift med Anna von Gmelin, en datter av den württembergske senatspresident Wilhelm von Gmelin og hans hustru Agathe Bruns. I alt hadde Bode tre døtre, blant dem Marie Bode, som giftet seg med Viktor Bruns i 1915.
Etter sin Abitur i Braunschweig begynte Bode i 1863 med studier i rettsvitenskaper ved Georg-August-Universität Göttingen. Som inaktiver skiftet han til Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin.
Kunsthistoriker
[rediger | rediger kilde]Han tok eksamen i 1867 viste etterhvert stor interesse for kunsthistorie. Under sin tid som rettsreferendar i Braunschweig ordnet han systematisk opp i hertugens kunstsamlinger. På denne tid begynte han å reise til nederlandske og belgiske privatsamlinger, og likeså til Italia.
Etter sin (uavsluttede) auditor-(assessor)-tid studerte han kunsthistorie og arkeologi i Berlin og Wien. Som auditor var han nå fristilt og fikk beholde til sin død offisiell tittel som herzoglicher Auditor im Beurlaubtenstand. I 1870 promoverte han i Leipzig til temaet Frans Hals und seine Schule.
I 1872 begynte han som assistent for skulpturavdelingen ved de kongelige museer i Berlin, og ble direktør for avdelingen i 1883. Fra 1890 ledet han også malerigalleriet.
I 1890-årene var Berlin langt bak München og Dresden hva gjeldt konstsamlinger, men med keiser Wilhelm IIs entusiastiske støtte ble Bode i stand til å skifte den tyske kunsts tyngdepunkt til hovedstaden.[7] Han var også ansvarlig for gjenoppbyggingen av museene i Strassburg, hvis samlinger var blitt ødelagt under det prøyssiske bombardement i 1870 under den fransk-prøyssiske krig.
I 1904 grunnla han Kaiser-Friedrich-Museum (idag Bodemuseum) på Museumsinsel i Berlin, og var der generaldirektør (fra 1905) for de statlige kunstsamlingene, og forfattet grunnleggende arbeider om utviklingen av tysk, nederlandsk og italiensk billedkunst og skulpturkunst (plastisk kunst). Hans kunsthistoriske kompetanse og utmerkede forbindelser til kunstnere og samlere, og til den tyske keiserfamilien, muliggjorde helt fra begynnelsen av spektakulære innkjøp ( Rembrandt, Rubens og Dürer og meget annet) - til tross for de til å begynne med beskjedne midler han hadde til disposisjon.
Von Bode var også aktivt medvirkende til oppbygningen eller utvidelsen av manga andre fagavdelinger ved museene, dom kobberstikkabinettet og myntsamlingen, avdelingene for islamsk kunst og for østasiatisk kunst, de arkeologiske samlinger og de egyptiske samlinger. Han var også rådgiver for privatsamlerer og regionalmuseer ved deres anskaffelser, og foranlediget nybyggene til Pergamonmuseet og Dahlem-museet.
På grunn av sin banebrytende betydning for utviklingen av Berlins kunstsamlinger ble han også kalt «kunstens Bismarck» og «museumscondottieren».
Verker
[rediger | rediger kilde]- Geschichte der deutschen Plastik, 1885
- Rembrandt , 8 bd., med C. Hofstede de Groot, 1897–1905
- Florentiner Bildhauer der Renaissance, 1902, 4. oppl. 1921
- Die Meister der holländischen und vlämischen Malerschulen, 1917, 9. oppl. 1958
- Sandro Botticelli, 1921
- Mein Leben, 2 bd., 1930
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Wilhelm-von-Bode, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Wilhelm Bode, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bode-wilhelm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ KNAW Past Members, oppført som W. von Bode, KNAW past member ID PE00003002, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6v708wz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Paul, Barbara (1995). «‘Collecting is the noblest of all passions!’: Wilhelm von Bode and the relationship between museums, art dealing, and private collecting». International Journal of Political Economy. 25 (2): 9–32. JSTOR 40470641.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ignaz Beth: Verzeichnis der Schriften von Wilhelm v. Bode. Berlin [u. a.] 1915.
- Adolph Goldschmidt: Zum 70. Geburtstag von W. von Bode. Berlin 1916.
- Hauptwerke aus den Staatlichen Museen Berlin. Wilhelm von Bode zu Ehren hrsg. von d. Abteilungsleitern. Berlin 1926.
- Frida Schottmüller: Wilhelm von Bode [Nachruf]. In: Forschungen und Fortschritte Band 5. Berlin 1929.
- Paul Fechter: Wilhelm von Bode. In: Paul Fechter: An der Wende der Zeit. Gütersloh 1949, S. 451–456.
- (de) Ludwig Justi: «Bode, Arnold Wilhelm von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 347 f. (digitalisering).
- Wilhelm von Bode als Zeitgenosse der Kunst: zum 150. Geburtstag. Nationalgalerie Staatliche Museen zu Berlin, Ausstellung vom 9. Dezember bis 25. Februar 1996. Berlin 1995.
- Friedrich Künzel: Verzeichnis des schriftlichen Nachlasses von Wilhelm von Bode. Berlin 1995.
- Volkmar Enderlein: Wilhelm von Bode und die Berliner Teppichsammlung. Berlin 1995, ISBN 3-7861-1908-2.
- Manfred Ohlsen: Wilhelm von Bode: zwischen Kaisermacht und Kunsttempel. Biographie., 2. Auflage, Berlin 2007.
- Sven Kuhrau: Der Kunstsammler im Kaiserreich. Kunst und Repräsentation in der Berliner Privatsammlerkultur. Ludwig, Kiel 2005. ISBN 3-937719-20-2.
- Ulrike Wolff-Thomsen: Die Wachsbüste einer Flora in der Berliner Skulpturensammlung und das System Wilhelm Bode. Leonardo da Vinci oder Richard Cockle Lucas? Kiel 2006, ISBN 978-3-937719-42-9.
- Joanna Winiewicz-Wolska: „Ich wäre Ihnen für ein paar Zeilen als Auskunft sehr dankbar...“ Karl Lanckoroński und Wilhelm von Bode. In: Jahrbuch des Wissenschaftlichen Zentrums der Polnischen Akademie der Wissenschaften in Wien, Wien 2015, S. 19–48.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- http://www.smb.spk-berlin.de/sks/s.html Arkivert 3. august 2004 hos Wayback Machine. – Bodemuseum